Verket «Vi som er máilmmiid gaskkas // Gii geat orrut mellom verdener» handler om at alt er i bevegelse, og at vi alle alltid er i mellom. Slik jeg ser det lever vi i en tid hvor det å være mellom ofte er kontroversielt. Spesielt politiske bevegelser på den ytre høyresiden, men også ytre venstresiden har ofte en tendens til å se verden som enten-eller og ikke som både-og. Dette gjelder for eksempel kjønn, etnisitet, tradisjon, nasjon, definisjoner på urfolk, religion og mye mer. Språket må deles opp i ord, og dermed i adskilte båser. Musikken har imidlertid en egen evne til å være nettopp i mellom. I dette verket utforsker jeg derfor mellomrommet mellom samisk/norsk, tradisjon/modernitet og mellom himmel/helvete.

Verket er tatt opp i Bergen Domkirke i det jeg fysisk beveger meg med håndopptaker gjennom kirkens mange historiske rom og mellomrom mens jeg joiker, synger og spiller kirkeorgel. Bevegelsen går fra utsida av kirken og ender i kirketårnet. Verket oppstår i møtet mellom kirkens store romklang og lyttegammens intime akustikk. Det oppstår også i møte mellom kirkens store menneskeskapte hellige rom, og gammen som for meg er knyttet til en samisk åndelighet hvor naturen i seg selv er hellig. Jeg undersøker mellomrommet mellom samisk/norsk kristendom og samisk åndelighet/filosofi.

Rent musikalsk kommer dette til uttrykk ved at jeg beveger meg mellom blant annet joik, salmesang, elektronisk prosessering, moderne kirkeorgelklanger og inspirasjon fra norsk folkesang. Alle disse uttrykkene er en del av meg. Min morsside kommer fra en sjøsamisk/norsk/kvensk fjord Moskavuotna/Ullsfjorden, en time utenfor Tromsø. Dette var et sted hvor alle snakket samisk i deler av fjorden, men hvor språket gradvis ble fornorsket fra 1850 og frem til i dag. Skammen fornorskningen brakte med seg kan jeg fortsatt kjenne på kroppen i dag. Min families samiske klær ble brent når min mor var liten, da man ville skjule sin samiske identitet, noe som skjedde over hele det samiske området. Min bestemor har lenge ønsket at jeg ikke skal joike i kirken i Ullsfjord. Joiken ble demonisert av kirken, spesielt fra rundt 1600-tallet, og fortsatt er det kontroversielt å joike i mange kirker i Norge i dag.

For meg er imidlertid deler av joikekulturen like hellig som salmesangen. Samisk åndelighet har levd side om side med kristendommen i mange hundre år siden kristningen av Norge. I starten av Bergen Domkirkes historie, rundt 1200-tallet, var kirken tilknyttet Fransiskanere. Fransiskansk teologi kjennetegnes blant annet av en dyp kjærlighet til skaperverket, og legger vekt på guds nærvær i det konkrete og hverdagslige, og her møtes samisk åndelighet/filosofi og kristendom for meg. Slik jeg forstår det er Bergen Domkirke, både som kirkerom og teologisk, i dag nærmere sine Fransiskanske røtter igjen. Dette etter flere hundre år preget av blant annet reformasjon, hekseforfølgelse, brenning av feler og samiske runetrommer, demonologi og fornorskning (ca 1500 – 1950).

Jeg er derfor ubeskrivelig takknemlig og glad for å ha fått skape dette verket. Takknemlig overfor Borealis som ga meg oppdraget, og takknemlig overfor Biskop Ragnhild Jepsen og Domkantor Kjetil Almenning som har ønsket meg velkommen til å gjøre akkurat dette verket i Bergen Domkirke. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport peker blant annet på kirkens viktige rolle i forsoningsprosessen. Med dette verket utforsker jeg rent kunstnerisk hva forsoning kan være.

For meg har selve komponeringen og innspillingen vært del av en forsoningsprosess. Jeg har kjent meg velkommen av både kirkens ansatte og av selve kirkerommet. For meg har det har føltes som at joiken hører hjemme i Domkirken.

Derfor vil jeg først og fremst si: Tusen Hjertelig Takk / Ollu Giitu!